Språklydsvansker
Leppe- Kjeve- og/eller Gane-spalte, stramt tungebånd, fonologiske vansker og fonetiske vansker
Språklydvansker er en samlebetegnelse for vansker med å artikulere en eller fler av de lydene (fonemene) som utgjør talespråket. For å uttale lyder tydelig kreves kunnskap om lydsystemet (fonologi), og nevromotorisk timing. Sistnevnte betyr at man må kunne koordinere de motoriske bevegelsene som kreves for riktig uttale (lepper, stemmebånd, svelg, kjeve, tunge) og tilpasse inn- og utpust til ulike fraser og pauser. Vansker med uttale kan forårsakes av medfødte avvik i tale apparatet (som ved LKG, stramt tungebånd etc.), men også forekomme uten sykdom/skade. Her antar man heller at årsaken er underliggende taleprosesseringsvansker, som resulterer i ulike former for uttalefeil. Hvilke feil som avdekkes brukes gjerne som utgangspunkt for å dele språklydvansker inn i undergrupper (som fonologiske og fonetiske vansker). I flere sammenhenger brukes også uttalevansker som en type generell betegnelse på språklydvansker som ikke er forårsaket av medfødte eller ervervede sykdommer eller skade. Begrepene uttalevansker og språklydvansker bør holdes adskilt fra dysartri, som i tillegg kjennetegnes ved lammelser, pareser, mangel på nevrologisk kontroll, monoton setningsmelodi og/eller hes stemme.
Leppe- Kjeve- Ganespalte
Leppe-kjeve-ganespalte (LKG) er en medfødt og strukturell defekt i taleorganet. Den kan være total som ved enkelt eller dobbeltsidig spalte av leppe, kjeve og gane, eller isolert som ved hull i ganen eller hakk i overleppen. Årsaken til LKG er enda ikke fullt ut avdekket, men forskning tyder på at forskjellige gener i kombinasjon kan medføre spalte. Spalter forekommer også oftere ved kromosomavvik, syndromer, og andre medfødte misdannelser. En norsk studie viste at omtrent halvparten av barna med spalter hadde andre misdannelser. Hos 18 prosent var spalten del av et syndrom eller en syndromlignende tilstand, og 12 prosent hadde en kromosomfeil, vanligst på kromosom 13, 18 og 21. I Norge blir det født 100-120 barn hvert år med en eller annen form for spalte. Det er viktig at disse undersøkes nøye med tanke på andre mulige utviklingsforstyrrelser. En total ganespalte oppdages som regel i fosterstadiet, men en isolert og mer skult spalte kan forbli uoppdaget inntil et barn utredes nærmere som følge av f.eks. problemer med amming. En spalte blir normalt lukket innen et år etter fødsel, i et eller flere stadier avhengig av spaltens omfang. Før operasjon kan logopedisk veiledning og/eller behandling være aktuelt pga. vansker knyttet til suging/svelging. Etter operasjon kan behandling være nødvendig for å korrigere feil artikulasjon eller nasal tale.
Stramt tungebånd
Kort og stramt tungebånd - ankyloglossi - er en tilstand som begrenser tungens bevegelighet som følge av at tungebåndet ikke blir løsere og flytter seg bakover på tungens underside før fødsel (i fosterlivet er er båndet festet på fremre del av tungens underside og går ned til munngulvet). Om tungebåndet forblir kort og tykt etter fødsel kandet forårsake vansker knyttet til amming/spising (som følge av vansker med å lage vakuum), svelging (som følge av vansker med å skyve maten bakover mot svelget) og/eller uttale (som følge a vansker med å plassere tungen på rett artikulasjonssted). Symptomer på stramt tungebånd er vansker med å stikke tungen ut av munnen og opp mot nesen. Den får ofte en tydelig hjerteform når slike bevegelser utføres. Tilstanden er imidlertid ikke alltid forbundet med plager, og leger er uenige om hvorvidt et stramt tungebånd bør korrigeres med kirurgi (klippes). Blant logopeder er det imidlertid bred enighet om at et tungebånd som forårsaker feil uttale bør korrigeres for å hindre sosiale og emosjonelle konsekvenser av hemmet kommunikasjon. Det er imidlertid viktig at dette blir fulgt opp av logoped med god kompetanse på hvilke øvelser som må iverksettes for å hindre at båndet vokser sammen igjen eller arrdannelser som kan gjøre tungebåndet enda strammere enn tidligere. Kirurgi har liten effekt uten god og intensiv logopedisk oppfølging. Det anbefales daglig trening, som et minimum gjennom perioden da tungebåndet skal tøyes/strekkes.
Fonetiske vansker - artikulasjonsvansker
Barn med artikulatoriske/fonetiske vansker strever med å produsere enkeltlyder på riktig måte, og med riktig trykk, styrke og/eller hurtighet. Et eksempel er når barn uttaler s-lyden ved å slippe luft ut på siden av tungen (side-lesp). Typisk for fonetiske vansker er at en eller flere språklyder produseres på feil sted hele tiden (systematisk ombytting), og uavhengig av om lyden produseres spontant eller imiteres. Dette innebærer ikke vansker med å gjenkjenne (høre forskjell på) eller skille mellom språklyder, men vansker med å den motoriske utførelsen/viljestyring av talebevegelser. Kanskje kan det i mange tilfelles skyldes at den fonologiske representasjonen av ordet er feil innlært, og talemusklene ikke får riktig informasjon til å kunne produsere riktige lyder. Feil innlært talemønster kan være vanskelig å avlære, fordi språket i stor grad styres på autopilot. Den største utfordringen ved artikulasjonstrening er derfor ofte å få barnet til å endre talespråklige (u)vaner.
Fonologiske vansker
Barn med fonologiske vansker behersker ikke språkets fonologiske system (lydsystem) i samme tempo eller på samme måte som sine jevnaldrende. Man skiller gjerne mellom forsinket utvikling hvor barnets tale er preget av forenklingsprosesser som normalt høres hos yngre barn, og avvikende utvikling hvor barnet bruker utypiske forenklingsprosesser sammenlignet med normal utvikling. Dersom forenklingen er lik fra gang til gang (tog uttales alltid kog) kalles vanskene konsistente. Barna har da problemer med å gjenkjenne og skille ulike lyder fra hverandre, noe som påvirker lagringen av ordene. De produseres slik de ble oppfattet. Dersom forenklingen er ulik fra gang til gang (samme ord uttales forskjellig) kalles vanskene inkonsistente. Disse barna har problemer med fonologisk planlegging, dvs. å velge lyder, og sette sammen «motoriske oppskrifter» for uttale. Lydsammensetningen i ord blir dermed vilkårlig, og er enda vanskeligere å forstå fordi enlytter ikke finner noe systematisk mønster som avhjelper forståelsen.