Stamming

Stamming er en nevromotorisk vanske som påvirker timing og rytme i taleflyten. Enkelt forklart oppstår stamming når de signalene som sendes til musklene når vi prater, ikke kommer frem akkurat slik som de skal. Resultatet blir hørbare forstyrrelser i taleflyten, i form av repetisjoner av lyder/stavelser, forlengede lyder og/eller stans av all lyd (brudd). 

Stamming starter som regel i 2 - 4/5 års alder, en periode hvor hjernen modens raskt for å kunne håndtere stadig mer kompliserte språklige prosesser. Hjernen er mer sårbar i denne språkspurten, fordi kapasiteten i taleapparatet blir satt på prøve og tidvis overskrides. Man antar at dette er en medvirkende årsak til at stamming utløses. Men stamming kan ikke oppstå uten genetisk disposisjon - et såkalt signaturspor. Det er fortsatt usikkert hvordan dette signatursporet er koblet til avvik i hjernens oppbygning/utvikling/fungering, for det er usikkert om de forskjellene som vises på bilder er knyttet til struktur (som kan forklare stammingen) eller adapsjon (som forklarer hjernens tilpasning til stammingen).  

Stamming som utvikles i tidlig barndom, omtales gjerne som utviklingsbetinget eller utviklingsmessig fordi den ikke er knyttet til sykdom, skade eller spesifikk utviklingsforstyrrelse. Den utvikles som følge av et komplekst samspill mellom genetisk disposisjon og utløsende, opprettholdende og/eller forsterkende faktorer - individuelle, psykologiske, sosiale og miljømessige. Hvis vansken opptrer senere i livet så snakker man om ervervet stamming, hvorav utløsende faktorer kan være psykisk belasting over tid (psykogene vansker), eller nevrologisk sykdom/skade (nevrogene vansker). Dette er litt misvisende, da stamming utviklet i tidlig barndom og er nevrogen (en nevromotorisk, med genetisk disposisjon). 

Ikke alle som stammer opplever dette som hemmende eller vanskelig, men for noen kan den påvirke både livskvalitet og livsutfoldelse. Unngåelse som følge av angst for å prate med ande mennesker, eller i visse situasjoner, er en vanlig konsekvens av stamming. Verken reaksjonen (angsten) eller strategien (unngåelsen) er irrasjonelle eller ulogiske i seg selv. De utløses av kroppens alarmsystem, som i visse situasjoner være avgjørende for overlevelse, men andre ganger skaper uhensiktsmessige reaksjoner - f.eks. når systemet gjenkjenner stamming som en trussel. Katastrofetanker (hvis jeg stammer så...), kan skape et angstmønster som forsterker alarmberedskapen. Ved å unngå stamming, unngår man angst, men får aldri motbevist egne katastrofetanker, og angstmønsteret fortsetter.