Taleflytrelaterte vansker

Noen ganger er ikke taleflytvansker relatert til en genetisk predisposisjon, men forårsaket av ervervet sykdom, skade eller psykisk belastning. Symptomene kan være stamming i mer ren betydning, men også forstyrrelser knyttet til afasi (ordleting), apraksi, dysartri, muskel svekkelse som følge av pareser/lammelser, e.l. En utfordring med taleflytvansker som forårsakes av - eller sameksisterer med - andre tilstander og diagnoser, er å isolere de hørbare taletrekkene nok til å avdekke at vansken foreligger.

Nyere forskning har avdekket at stamming som følge av nevrologisk sykdom og skade ofte går «under radaren» ved rehabiliteringsavdelinger på sykehus osv. fordi den ofte forveksles med taleapraksi, ordletingsvansker (afasi) etc. Det er betenkelig når forskningen også slår fast at disse pasientgruppene i stor grad nyttiggjør seg spesifikk og målrettet behandling. På lik linje med genetisk betinget stamming må behandlingen tilpasses den komplekse sammensetningen av primære og sekundære symptomer som hver enkelt pasient opplever, men effekten av riktig behandling ser ut til å være god til tross for sameksisterende vansker og den underliggende nevrologiske tilstanden/sykdommen/skaden. 

Nevrologisk sykdom og skade ser dessuten ofte ut til å utløse vansker som grenser opp mot stamming og løpsk tale. Mange pasienter opplever økt forekomst av det de beskriver som hakking, lugging, ujevn talerytme, tempovariasjon, nøling og ufrivillige stans, pauser og brudd i taleflyten. For mange oppleves det frustrerende at munnen ikke henger med på taletempoet, og resulterer i artikulasjonsfeil, forenklinger og sammentrekninger (chunking). Man kan si at de opplever løpsktalende trekk. Kanskje burde slike vansker i større grad fanges opp, utredes og omtales som ervervet stamming og/eller løpsk tale. For til tross for at de kan ha overlappende, tidvis identiske trekk med f.eks. taleapraksi og afasi, så forklares ikke hele pasientopplevelsen med disse diagnosene.