Taleapraksi

Taleapraksi er vansker med å uttale språklyder, som følge av en svikt i nervesignaler fra hjernen ut til taleapparatet, som gjør at man ikke er i stand til å utføre bevegelser som man tidligere har lært, og kunnet godt. Vansken omfatter både planlegging av talen, og programmering av motoriske sekvenser. Ved taleapraksi vet hen hvilket ord hen vil si, men strever med å få musklene til å lystre. Det er vanskelig å finne reiktig artikulasjonssted, eller å utføre bevegelser raskt og i riktig rekkefølge. Ved feil uttale vil en person med taleapraksi ofte prøve å korrigere seg selv uten å lykkes, fordi perseverasjon fører til stereotyp gjentagelse av den samme talemotoriske bevegelsen igjen og igjen.

Forskning indikerer at programmering av komplekse handlinger, som for eksempel det å sette sammen språklyder til en ytring, er lokalisert i venstre frontallapp. Dermed vil taleapraksi ofte forekomme sammen med ikke-flytende afasi, som forårsakes av skade i samme område. Å skille afasi og taleapraksi kan ofte være vanskelig. Begge gir seg utslag i forstyrret taleflyt. Det samme gjelder også oral apraksi, som kan forekomme sammen med taleapraksi, og omfatter manglende evne til å imitere/viljestyre bevegelser i munn- ansikt- eller puste- muskulatur. Man kan f.eks streve med å gape, suge, kremte, blåse, hoste, bevege stemmebåndene og/eller svelge på oppfordring. 

Ved taleapraksi skal de talemotoriske bevegelsesvanskene ikke kunne tilskrives pareser, sensibilitetstap, eller andre tilstander i bevegelsesapparatet. Diagnosen settes av lege, ofte etter utredning i tverrfaglig team med logoped etc. på sykehus eller rehabiliteringspost. Deretter kan pasienten følges opp lokalt. Behandlingen bør være intensiv, med daglige treningsøkter som følges opp av logoped. Fordi hjernen er plastisk, kan slik trening stimulere hjernen til å ta andre nervebaner i bruk enn de som er ødelagt/fungerer dårligere.