Spise og svelgevansker

Problemer med å spise og svelge kalles dysfagi. Det kan blant innebære vansker med å tygge mat, med å sette i gang svelgrefleksen, svelge vrangt eller at mat stopper opp i svelget. Spise‐ og svelge-vansker er ikke en sykdom i seg selv, men et symptom knyttet til sykdommer/tilstander hvor det skjer skader i muskler og nerver som kontrollerer svelging. Det kan oppstå etter hjerneslag, hjerneskade, hjernesvulst, infeksjoner i nervesystemet, muskel-sykdommer, demens, kreft, eller etter kirurgiske inngrep.

Når vi spiser & svelger brukes en rekke muskler som styres av flere ulike nerver. Noen bevegelser er viljestyrte, mens andre er refleksbaserte. Trygg svelging er avhengig av mange delprosesser, som skal gli over i hverandre. En prosess skal utløse den neste i et finstemt samspill. Om noe ikke fungerer kan svelging ikke bare bli vanskelig, men også farlig. I halsen har vi f.eks. en bruskplate, som kalles strupelokket. Når vi svelger, legger det seg over åpningen til strupen og luftrøret, slik at mat renner ned i spiserøret og ikke ned i lungene. Hvis strupelokket ikke beskytter luftrøret ordentlig, oppstår feilsvelging  og vi «setter maten i vrangstrupen». 

Ved dysfagi utløses ofte feilsvelging. Matbiter eller spytt kan da havne i lungene (aspirasjon), og gi lungebetennelse. I alvorlige tilfeller kan mat også sette seg fast i luftrøret, og stoppe lufttilførselen. Men spise‐ og svelge-vansker kan óg gi andre, mer ufarlige utfordringer under et måltid. Mat og drikke kan renne ut av munnen, eller bli liggende der etter at man har spist. Noen kan også få surklete stemme som følge av mat som ligger igjen rundt strupelokket, eller slimet spytt som blir liggende i munnen og i svelget. Hosting og harking oppleves ofte som skremmende av pårørende, men er egentlig et tegn på at viktige refleksstyrte prosesser fungerer. Det får spytt, drikke eller mat vekk fra luftrøret, noe som forhindrer aspirasjon og i verste fall kvelning.