Logopedisk rehabiliteringsyoga

Logopedisk rehabiliteringsyoga er et samarbeid mellom logoped Stine Brubak og yogainstruktører ved LIHEB. Tanken bak tilbudet er å bruke ulike øvelser til å hjelpe pasienter med å få tak i dypere pust, sterkere stemme og/eller avspent taleflyt. Dette kan bl.a. være balanse aktiviteter, som aktiverer kjernemuskulatur, diafragma (pustemuskelen) og vagus nerven i det parasypatiske nervesystemet (avspenningssystemtet). Stemmeøvelser med fokus på å ha stabil luftstrøm, og støtte i kroppen. Mindfullnes aktiviteter som flytter fokus til øyeblikket her og nå, bidrar til aksepterende bevissthet om tilstanden i egen kropp, samt til ro og avspenning. Og nevromotorisk trening som kan balansere et overaktivt, eller underaktivt nervesystem. 

Videre legges det vekt på å strekke ut sener og løse opp spenninger i muskler og bindevev som åpner opp for bedre og dypere pust. Tanken er at når pusten får bedre betingelser (mer plass), og vagus nerven aktiveres, så endres ofte pusten av seg selv. Når kroppen slapper av og spenningene slipper taket, så endres stemmekvalitet og taleflyt i kraft av dette. Bevisstgjøring av hvordan de vanskene man har, henger sammen med kropp og sinn, er derfor en viktig del av rehabiliteringsyoga. Øvelser utføres i langsomt tempo, og tilpasses alle funksjonsnivåer. Vi mener denne metoden kan utgjøre et viktig supplement i rehabiliteringstilbudet for mange pasienter etter nevrologisk sykdom eller skade, f. eks. hjerneslag, Parkinsson og demens, for personer med stemmevansker eller med aldersrelaterte funskjonsvansker. Den kan også tilpasses syndromer og utviklingsforstyrrelser. 

Bakgrunn for logopedisk rehabiliteringsyoga:

Nevrologisk sykdom og/eller skade kan føre med seg ulike logopediske vansker som f.eks. endringer i stemmevolum og stemmekvalitet, taleflyt, artikulasjonsferdighet, ordmobilisering etc. Mange får imidlertid også andre vansker, som mer indirekte påvirker slike funksjonsområder, men ikke desto mindre trenger fokus i behandlingssammenheng. Pust og pustemønster, balanseproblemer, svekket kjernemuskulatur, muskelspenninger etc. er eksempler på dette.

Litt forenklet sagt kan vi si at stemme og taleflyt (og artikulasjon) er avhengig av stabil og tilstrekkelig pust. Har vi feil pustemønster og for lite luft tilgjengelig, blir stemmen svak og anstrengt, talen raskere, taleflyten mer oppstykket, og artikulasjonen mer utydelig. For at stemmebåndene skal vibrere mot hverandre, trenger vi en jevn strøm av stabil luft opp gjennom luftrøret. Pust er i sin tur avhengig av støtte fra diafragma (kalt hoved pustemuskelen) som er knyttet til kjernemuskulatur. Har vi dårlig kontakt med kjernemuskulaturen blir pusten høykostal, hvilket vil si at vi bare bytter ut luft i øvre del av lungene. Ofte hører vi utrykket «å puste med magen», som egentlig ikke er helt korrekt men viser til bevegelsen som er synlig i magen når diafragma jobber aktivt.

Kjernemuskulaturen er altså uløselig vevd sammen med pust, men den er også nært knyttet til balanse. Vi trenger en grunn-spenning (kalt tonus) i kjernemuskulatur for å stå, sitte og bevege oss kontrollert. Når disse musklene er svake, oppstår gjerne en sammensunket holdning, og tilstramming av bindevev, sener og muskelfibre i bryst, nakke, skuldre osv. Disse spenningene hindrer naturlig bruk av diafragma, og pusten flyttes opp til øvre del av lungene. Vi bruker da hjelpemuskler som ikke er tilpasset pustejobben over tid, men til å gi oss ekstra kraft når vi f.eks. nyser, hoster, roper, trener o.l. Resultatet kan bli økte muskelspenninger, smerter i nakke, kjeve, skuldre etc., samt svimmelhet, utmattelse etc. Over tid kan også kroppsholdning påvirkes.

Pust og muskelspenning påvirker hverandre altså gjensidig. Anstrengt pust gir spenninger i kroppen, og spenninger gir pusten mindre plass og fører til at vi må puste raskere. Friere pust fører til avspenning, som gir pusten mer plass. Naturlig pust har dessuten andre positive virkninger. Vi har størst oksygenopptak nederst i lungene, og har dermed stor helsemessig gevinst av å puste dypere. Sirkulasjonen bedres, kroppen kvitter seg bedre med avfallsstoffer, det parasympatiske nervesystemet aktiveres og fører til bedre søvn og hvile. Når vi snakker om pust må vi derfor ta inn over oss sammenhengen mellom kropp og sinn. Pust gjenspeiler i stor grad hvordan vi har det og er et kompass for følelser. De fleste har vel opplevd hvordan ulike følelser aktiverer pusten. Pusten vår endres i takt med stress, både positivt og negativt, krav til energibruk og vår emosjonelle tilstand. 

Holdt pust kan oppstå som følge av å stenge ute vonde følelser, påkjenninger, og traumer. Nevrogen sykdom/skade kan føre til at man får livet snudd opp ned. På et øyeblikk så blir hverdagen man hadde, og fremtiden man så for seg, revet vekk. Man må gjennom en tung rehabilitering med mange hindringer på veien. Kroppen går i beredskap. Holder igjen følelser. Stenger av. Gjør at vi ubevisst utvikler en holdt og anspent pust. Å beskytte seg mot psykisk belastning er en naturlig reaksjon. Men når denne beredskapen ikke slipper taket, går kroppen inn i en kronisk stress-tilstand. En tilstand av overaktivering som ligner på angst. Å puste fritt forutsetter derfor at man gir slipp på forsvaret og kjenner på innestengte, bortgjemte følelser. Det kan være vanskelig for mange. Pust frigjør følelser, og følelser frigjør pust.