Eksponeringsterapi

Eksponeringsterapi er en terapimetode som ofte brukes for å behandle angstlidelser og fobier. Det går ut på at man gradvis utsetter seg for det man er redd for, slik at man til slutt blir mindre sensitiv/reaktiv. F.eks. kan en person som har høydeskrekk klatre to meter opp i en stige (eller ved sterk angst se bilde av en stige), slik at angsten melder seg. Målet er ikke å få angsten vekk fortest mulig men å tåle og stå i den til den slipper taket. Det er viktig at dette gjøres riktig måte, ellers forsterkes frykten og de negative reaksjonsmønstrene forbundet med den.

Mange som er plaget med angst opplever at angsten varierer fra gang til gang. Det uforutsigbare er fortvilende, for man vet aldri hva som kommer, og det blir vanskelig å planlegge. Selvsagt er det godt når den ikke melder seg, men neste gang kan den være tilbake med full tyngde. En som stammer vet f.eks. aldri med sikkerhet når kommunikasjon blir vanskelig. Det som gikk bra i går trenger ikke å gå bra i dag. Løsningen blir dermed å analysere og planlegge alle situasjoner, slik at angsten kan unngås. Dette er slitsomt, og bidrar til å opprettholde både angsten og unngåelse av den. Eksponeringsterapi kan effektivt gjøre noe med dette, men er også en påkjenning mens den står på. 

Målet med eksponeringsterapi er å habituere, altså å venne seg til og håndtere situasjonen man frykter. Tanken er at angst er designet slik at den når en topp, og deretter begynner å gå nedover igjen. Dette er en naturlov. Angst, frykt, og stress som fører til alarmberedskap er ressurskrevende for kropp og sinn. Vi klarer derfor ikke å være i beredskap så lenge av gangen. Kroppen begynner å samle inn stresshormoner, og hjernen gir musklene og hjertet beskjed om å slappe av. Vi begynner da å kjenne oss mer avslappet, selv om det vi frykter fortsatt er tilstede. Vi lærer - med kropp og sinn - at det ikke er så farlig. Neste gang er frykten litt mindre, og oppleves litt mer håndterbar.

Det handler altså om å få positive erfaringer med angst og opplevelser av mestring. Deretter må eksponering gjentas igjen og igjen, så kropp og sinn ikke glemmer det den har lært. Eksponerer vi oss på samme måte etter kort tid er det lettere. Etterhvert kan vanskelighetsgraden økes. Personen klatrer høyere i sigen, angsten kommer tilbake, prosessen gjentar seg. Men til slutt sitter man øverst i stigen og nyter utsikten, eller prater man i en forsamling uten å være redd for stamming.